Av Øystein Skotheim og Ole Martin Juul Slyngstadli, sentralstyremedlem i AUF.
Kronikk, Dagsavisen, 6. januar 2013

De er flyktninger på det 39. året. Stedet hvor de bor ser glemt ut, og er glemt. Ungdommene i flyktningleirene vokser opp til et liv hvor frihet er utopi. Håpet er deres siste skanse, det eneste de kan klamre seg fast i. Historien som nå skrives om Vest-Sahara er en fortelling om en grunnleggende urettferdighet begått mot et helt folk og vår manglende vilje til å gjøre noe med det.

Vest-Sahara er Afrikas siste koloni, et ørkenland i Nordvest-Afrika. Området er litt større enn 2/3 av Norge og bugner av naturressurser. Deres atlanterhavskyst er blant de mest fiskerike i verden og de har store fosfatforekomster. Nå letes det etter olje og gass. Et fritt Vest-Sahara vil ha et stort potensial.

I disse okkuperte områdene lever den innfødte befolkningen, saharawiene, under en brutal okkupasjon. Daglig blir de vilkårlig fengslet og framstilt for domstoler uten rettferdig rettergang fordi de kjemper for sin rett. Folkeretten har de på sin side. Saharawienes rett til selvbestemmelse er slått fast av den internasjonale domstolen i Haag og mer enn 100 resolusjoner i FNs generalforsamling og sikkerhetsråd.

Ganske nylig var FNs arbeidsgruppe for vilkårlig fengsling på besøk i de okkuperte områdene. Der møtte de og intervjuet torturofre og vilkårlig fengslede. Bruk av tortur mot politiske fanger er utbredt. Dette konkluderte spesialrapportøren mot tortur med da han la fram sin forrige rapport. Marokko har flere ganger tidligere fått kritikk for sin behandling av saharawiske aktivister. Under forrige runde av UPR (Universal Periodic Review) i menneskerettighetsrådet, anbefalte Norge landet å tillate registreringen av saharawiske sivilsamfunnsorganisasjoner, en registrering som i dag er forbudt. Marokko tok ikke anbefalingen til følge. Bølgen av harnisk og fordømmelse fra verdenssamfunnet for Marokkos manglende respekt for grunnleggende rettigheter lar imidlertid vente på seg.

I flyktningleirene i det sørvestre Algerie finnes ørken. Bare ørken og 165.000 flyktninger fra Vest-Sahara som lurer på hvorfor fordømmelsen og hjelpen uteblir. De venter på at landet deres en gang skal bli fritt så de kan vende tilbake. For veldig mange av dem er dette et hjemland de aldri har sett med egne øyne, men bare blitt fortalt om fra foreldre og besteforeldre. I mellomtiden er livene deres satt på vent. De får ikke ta utdanningen de drømmer om og de får ikke bidra til å bygge sitt eget hjemland. De er avhengige av et verdenssamfunn og stormakter som ikke har tilstrekkelig interesse av å løse opp i floken, legge press på Marokko og sette et endelig punktum for kolonitiden. I finanskrisetider synker bistanden til flyktningene og en vanskelig situasjon blir stadig vanskeligere. Pilen peker i gal retning.

Norge har et ansvar for å vise internasjonalt initiativ; sittende regjering er intet unntak. En passiv vent-og-se-holdning er ikke bare utilstrekkelig. For saharawiene kan den vise seg å bli avgjørende ødeleggende. Forestill deg å gå hvert nye år i møte uten håp. Hadde du taklet det? Mens vi venter på at stormaktene skal foreta seg noe og at illusoriske fredsforhandlinger skal sørge for framdrift, risikerer vi at den kampen saharawiene allerede har kjempet blir forgjeves. Tillater vi oss med åpne øyne å vente 40 nye år på at noen skal ordne opp, vil vi raskt forspille den muligheten vi fortsatt har. En slik passivitet er ikke bare en hån mot saharawienes rettigheter, men mot rettigheter som uavhengig av nasjonal tilhørighet angår alle og enhver.

Hadde vi så taklet å gå hvert nye år i møte uten håp? Nei. Det hadde vi nok ikke, og vi kan heller ikke med vår vondeste vilje forvente at andre skal gjøre det. La dette være en oppfordring, til alle oss som kan gjøre litt og til dere som kan gjøre mye, til å handle. All den tid man selv kan nyte friheten så er det vel få ting som er større, enn nettopp det å kunne kjempe for at også andre kan leve fritt.