123 norske selskaper bidrar til at Norge av FN rangeres på topp ti over verdens eksportører av våpen i absolutte tall.

Utenriksdepartementet må aktivt godkjenne eksporten av materiale, likevel forblir bransjen i stor grad uregulert. Dette bekymret paneldeltagerne i torsdagens debattseminar om norsk eksport av krigsmateriell. I panelet satt (fra høyre på bildet) Alexander Harang fra Norges Fredslag, Ingrid Aas Borge fra Changemaker, Mark Taylor fra Fafo og Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest-Sahara.

Fredag la Regjeringen frem Stortingsmelding 49 (2012-2013) om norsk eksport av forsvarsmateriell. Meldingen viser at den samlede verdien av eksporten har økt drastisk de siste ti årene, og i 2012 var den i underkant av 4,6 milliarder kroner. 

Ifølge ekspertpanelet er det store utfordringer ved eksportkontrollen og etikken i bransjen.

- Det er svært mange smutthull. Regelverket lekker som en sil, åpner Aas Borge med i sitt innlegg om tilstanden på norsk våpeneksport i Kirkens Nødhjelps lokaler i Oslo. 

- Norske eksportører stiller ingen spørsmål til sine handelspartnere. Vi vet blant annet at delvis norskproduserte våpen og våpensystemer har havnet i hendende på Israels militære, og at de har blitt brukt i Gaza. Vi trenger en sluttbrukererklæring og å stille strengere krav til bedriftene. Jeg vil se "Made in Norway" på det materiale vi eksporterer, sier Aas Borge. 

Alexander Harang har jobbet med norsk våpeneksport i en årrekke og fremhevet rollen som Norges allierte spiller i denne type handel. Selv om Norge eksporterer til omtrent 50 land, er USA det absolutt største mottakerlandet av norsk våpenmateriell. Harang understreker at norsk krigsmaterielleksport bevisst har blitt satset på av norske myndigheter. Eksporten er doblet siden 2005. Dette er en villet politikk, og skyldes blant annet tette bånd mellom staten og industrien (FSI-rapport om samarbeid mellom Forsvaret og forsvarsindustrien).

Åpenhet og tilgang til informasjon
Ett av temaene som gikk igjen blant paneldeltagerne og publikum var åpenhet rundt den norske eksporten. Selskapene og myndighetene sitter på alle tallene. Likevel er bare en liten del av informasjonen tilgjengelig for allmennheten. 

- Det er viktig å få tilgang på god informasjon om eksporten. Det vi vil vite er hva som eksporteres til hvilket område, sier Harang. Han er opptatt av å avlive mytene på feltet. Gjentatte ganger har norske myndigheter gått ut og sagt at norsk regelverk på våpeneksportkontroll er et av verdens beste. 

- Dette stemmer simpelthen ikke, sier Harang og viser til at Norge havnet blant de åtte dårligst rangerte landene i en internasjonal undersøkelse hva gjelder åpenhet.

Han peker også på utfordringen ved at selskapene av og til med rette kan holde informasjon tilbake av konkurransehensyn. Andre ganger brukes dette argumentet som en dårlig unnskyldning, og det er ikke alltid lett å skille. 

Marokko mottar norsk krigsmateriale
Et av landene norsk UD ikke godkjenner eksport av krigsmateriale til, er Marokko. Marokko har mottatt nest flest avslag fra UD de siste årene, etter Pakistan. Situasjonen i Vest-Sahara er bakgrunnen til at Regjeringen har lagt seg på en restriktiv linje overfor eksporten til Marokko. Likevel havner norske våpenkomponenter der. Leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara, Erik Hagen mener det er på tide at selskapene kommer på banen. 

- Enkelte selskaper har fått et dusin henvendelser fra oss, både overordnede og mer detaljerte spørsmål. Selskapene svarer at de følger norske lover, men utover det viser de ingen interesse eller vilje til å fortelle hvilket syn de har på etikk, eller hva de gjør for å unngå at materiale de produseres bidrar til å forlenge okkupasjonen av Vest-Sahara. Våpenbransjen står i en særstilling ved å utelukkende henvise til lovverk når de får spørsmål om etikk, sier Hagen.

Han påpeker også at Regjeringen i en egen stortingsmelding om samfunnsansvar utviser en avansert holdning til etikk i næringslivet, men at de overfor våpenbransjen anvender en helt annen standard. Den norske staten eier over 50 % i de to største norske våpenselskapene. 

Når bindende regler møter selskapers initiativ
Forsker Mark Taylor i Fafo er mer optimistisk på den mulige utviklingen på feltet. 

- Det er nå allment kjent at selskapers samfunnsansvar må handle om mer enn 'compliance'. Det dreier seg til syvende og sist om selskapers aktive virksomhet, og med hvem de handler, sier han.

Taylor fremhever det engelske begrepet 'due diligence', og mener det er opplagt at selskaper har et ansvar for å sjekke hvem de handler med og vise det til myndighetene. 

FN har nylig vedtatt en viktig våpenavtale, og i 2011 samlet FNs stater seg rundt prinsipper og retningslinjer rundt menneskerettigheter og næringslivets samfunnsansvar. Dette ser skritt i riktig retning, mener Taylor. Han nevner eksempler på hvordan bindende regler innen konfliktmineraler har bidratt til endring på feltet, særlig i en rekke europeiske stater og i USA, hvor det juridiske rammeverket er sterkt. 

- I USA har handel knyttet til konfliktområder blitt en del av lovverket. Hvis for eksempel selskaper ikke sjekker at et spesielt mineral de kjøper ikke stammer fra DR Kongo, må de merke varene sine 'Conflict Product'. Taylor tror også på at konkrete saker kan danne grunnlaget for nye lover. 

- Jeg ser ikke bort i fra at det også i Norge er mulig å ta rettslige skritt mot selskaper sier han, og minner om da Aker Kværner holdt på å bli stevnet for norsk rett for å bidra til utbyggingen av Guantanamobasen i 2007.