Innlegg i BT, 15. april 2012

Av
Linn Kristin Engø, leder i AUF i Hordaland
Eskil Moen, formann i Hordaland FpU 
Emil André Erstad, leder i Hordaland KrFU 
Line Kvinge, leder i Bergen Rød Ungdom 
Alexander Fosse Andersen, leder i Hordaland Senterungdom 
Marius Nøklebye Ramstad, leder i Hordaland Sosialistisk Ungdom 
Erik Skutle, leder i Hordaland Unge Høyre 
Sindre August Horn, leder i Hordaland Unge Venstre 

Skal vi unngå en ny konflikt på grensen til Europa, må det internasjonale samfunn aktivt forsvare saharawienes rett til frihet fra marokkansk okkupasjon. Første skritt må være å legge press på Frankrike. 

Okkupasjonen av Vest-Sahara har kostet dyrt. Den ene halvdelen av landets folk er brutalt forvist til flyktningleirer i Algerie, mens den andre holdes under jerngrep av marokkansk politi i de okkuperte områdene. På begge steder er arbeidsløse og tilsidesatte ungdommer dypt frustrerte over et FN som ikke har innfridd sine mange løfter.

Mer enn 100 FN-resolusjoner har slått fast at folket fra Vest-Sahara - saharawiene - har retten på sin side. I 1991 opprettet FNs Sikkerhetsråd en egen operasjon, MINURSO, for å gjennomføre en folkeavstemning om områdets framtid. Men Marokko har siden nektet å godta en avstemning, og dermed behandler FN fortsatt Vest-Sahara som den siste gjenværende kolonien i Afrika.

Saharawiene som nå gjør krav på selvbestemmelse er, ifølge den marokkanske kongen, skyldige i landsforræderi. Organisasjoner som kjemper for selvbestemmelse er forbudt, mens menneskerettighetsforkjempere kastes i fengsel i årevis uten dom.

I 2010 fant de største demonstrasjonene i Vest-Sahara sted på en årrekke, da opptil 20.000 saharawier i de okkuperte områdene slo seg ned i en protestleir. Demonstrantene uttrykte i all stillhet sin misnøye mot den marokkanske regjeringens marginalisering og undertrykkelse av saharawiene. Da politiet slo ned på demonstrasjonen, tok den fredelige protesten voldelige former. Flere ble drept – både sivile saharawier og marokkanske politimenn. Mange har påpekt at Den arabiske våren egentlig startet i okkuperte Vest-Sahara, da området sto i brann høsten 2010. Et tjuetalls saharawier som ble arrestert for å ha deltatt i demonstrasjonene, er ennå ikke framstilt for en domstol, halvannet år senere.

Dette skjer samtidig med at en FN har en operasjon i Vest-Sahara. Problemet er at MINURSO-styrken er en av de få i verden uten mandat til å rapportere om menneskerettighetsovergrep. Dermed kan internasjonale observatører være vitne til rystende overgrep mot den saharawiske befolkningen, uten engang å få lov til å gripe inn eller fortelle omverdenen hva de har vært vitne til.

“Etter regjeringens syn gjør de stadige menneskerettighetsbruddene det viktig at mandatet til FNs observatørkorps MINURSO utvides til også å omfatte overvåkning av menneskerettighetene”, uttalte utenriksminister Støre i 2007. 

Holdningen er god, og en slik endring ville være viktig for saharawiene. Men det er uvisst om UD ved noen anledning - med noen stat i verden, inkludert med Marokkos nære allierte i Sikkerhetsrådet – har diskutert MINURSO-mandatet. Spørsmålet skal opp til ny vurdering i Sikkerhetstrådet i slutten av april.

Blant ofrene for Marokkos framferd er den saharawiske kvinnen Sultana Khaya. Få uker etter at Støre nevnte MINURSO-styrkens muligheter i 2007, ble Khaya slått blind på det ene øyet av marokkansk politi. 

Hun var student, men måtte oppgi sine studier. Siden har hun gjentatte ganger blitt utsatt for overgrep av marokkansk politi. Khaya deltar på en konferanse ved Universitetet i Bergen 15. april, arrangert av de åtte ungdomspartiene i Hordaland.

Vest-Sahara-konflikten illustrerer tydelig dilemmaene ved FN som konfliktløser og behovet for FN-reform. Vetomakten Frankrike, som snakket høyt for menneskerettighetene forut for intervensjonen i Libya, setter ned foten for de samme rettighetene i Vest-Sahara. Hvert år hindrer Frankrike at MINURSO-styrken skal få mandat til å rapportere på Marokkos overgrep, øyensynlig uten å høste kritikk fra andre europeiske stater.

Økt internasjonalt press på Marokko og dets allierte, er av vital betydning for å få FN-prosessen på rett kjøl og for å hindre ny væpnet konflikt på terskelen til Europa. Ungdommer i Vest-Sahara, frustrerte over overgrepene og mangelen på respekt for deres legitime rettigheter, sier at væpnet motsand er eneste mulighet for internasjonal oppmerksomhet og frigjøring.

Det påhviler Norge og Bergen et særskilt ansvar i Vest-Sahara. Territoriet har blant verdens rikeste fosfat- og fiskeforekomster. I tillegg er det store mulighet for olje og gass. Dette er en av de viktigste årsakene til at okkupasjonen har vedvart fram til i dag. 

Internasjonalt og norsk næringsliv har gjentatte ganger påtatt seg engasjementer i samarbeid med marokkanske myndigheter i de okkuperte områdene. Til tross for at FN har slått fast at videre oljeleting i Vest-Sahara er i strid med folkeretten, har tre av de fire seismikkselskapene som har lett etter olje i territoriet vært norske. En rekke norske selskaper har uttalt at regjeringens holdning til næringsliv i Vest-Sahara er uklar og tvetydig. Både disse selskapene – og saharawiene – fortjener at Utenriksdepartementet tar et klart standpunkt.

Til tross for den brede politiske konsensusen om spørsmålet i Norge, mangler regjeringen en proaktiv og synlig holdning i spørsmålet om okkupasjonen av Vest-Sahara. Hvis Norge vil fremstå som en forsvarer av folkerett og felles kjøreregler for verdens stater, er det viktig at regjeringen forsvarer saharawienes legitime rett til frihet fra okkupasjon. 

Et aller første skritt vil være å ta opp saharawienes menneskerettigheter med Marokkos nære allierte, Frankrike.