31. mars 2010
Leder, (last ned her, del1, del2)
Frarådning
Utenriksdepartementet (UD) fraråder norske selskaper å handle fiskeolje fra fiske i havområdet utafor Vest-Sahara. Samtidig vil ikke UD gi et klart svar på statusen til dette området. Ikke rart at næringsutøverne er i villrede.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i flere svar til Stortinget sagt at Vest-Sahara er et omstridt område der det foregår forhandlinger om den rettslige statusen. Norge vil ikke, tilliks med FN, ta stilling til om Marokko har annektert området, eller okkupert det. Rådet UD gir til norske selskaper som vil drive næringsvirksomhet i området, er like ullent. Anbefalingen er at selskapene skal være tilbakeholdne, og at UD fraråder aktiviteter som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser, og dermed kan være i strid med folkeretten.
Om fisket utafor Vest-Sahara er i strid med lokalbefolkningens interesser er et definisjonsspørsmål. Fisket skjer på lisens fra Marokko, som gjør krav på Vest-Sahara. Fisken landes og bearbeides i Vest-Sahara, men for eksport er skipene som frakter oljen innom marokkansk havn, før de går videre til Norge. Importen er registrert fra Marokko i norske handelsstatstikker, der Marokko figurerer som nest største eksportør av fiskeoljer til Norge. Fra Vest-Sahara er det ikke registrert noe import av fiskeolje.
Måten fisket, transport og import av fiskeolje fra Vest-Sahara foregår på, sier oss at de som driver handel med denne oljen, vet at de ikke har rent mel i posen. Det i seg sjøl burde tilsi at de norske selskapene holder seg borte fra denne handelen. Det gjelder først og fremst GC Rieber, som importerer oljen til Norge, men også fôrselskapet EWOS som er største bruker av fiskeoljen importert fra Marokko. Som statseid selskap framstår EWOS i et nokså merkelig lys når verken de eller GC Rieber kan gi troverdige svar på spørsmål fra et svensk TV-selskap som bar belyst fisket utafor Vest-Sahara.
Når de først gir svar på spørsmål om opprinnelsesland for fiskeoljen, viser de til uklare norske regler for import av fiskeprodukter fra Vest-Sahara. Vi er enige at norsk UD gir uklare signaler, men når ryggmargsfølelsen til et selskap er at de ikke vil kommentere noe offentlig, er det fordi saken ikke tåler offentlighetens lys. UD er ikke det største problemet for EWOS eller GC Rieber. Det er ikke ulovlig å importere fiskeoljen. I et marked der sporbarhet og etisk handel kommer stadig høyere på forbrukernes handlelister, er det dette som bør bekymre fiskeoljeimportørene. Ikke formalia rundt UDs ulne frarådninger.

16. april 2010
Kommentar, Øysten Hage, Nyhetsredaktør (last ned her)
Når eierne instruerer
I fire uker sto EWOS og GC Rieber imot presset fra media. Men da regjeringen ville ha slutt på handelen med fiskeolje fra Vest-Sahara var det stopp. Fornuften og utenrikspolitikken seiret.
De siste ukene har det vært et voldsomt fokus på etisk handel, og da spesielt rettet mot kjøp og bruk av fiskeoljeprodukter fra Vest-Sahara og Marokko.
Det hele startet med at den svenske fjernsynskanalen SVT satte søkelys på den omstridte handelen. De første fjernsynsprogrammene ble sendt ukene før påske, og dermed begynte snøballen å rulle. Norske media hoppet raskt på, og det viste seg raskt at ”snille” norske selskap var svært sentrale aktører i en skitten handel. Og ikke nok med det. Statens eget fiskefôrselskap, Ewos, var en av de virkelig store synderne.
Denne uken så vi resultatet av hva flere ukers mediepress betyr. Utfallet var vel tidlig ganske klart, spørsmålet var bare hvor lenge de norske selskapene klarte å stå imot presset – eller om mediebråket blåste over av seg selv. Svt-reportasjen fastslo at nettopp dette var holdningen til en av sjefene i Napro Pharma, som brukte olje til helsepillene sine: Bare saken blåser over så går det noen år til journalistene igjen tar opp igjen saken. I mellomtiden er det bare å fortsette kjøpene, mente lederen. Ikke akkurat en voksen og ansvarlig holdning, men kanskje ikke overraskende. Det var vel det Ewos-sjefene håpte på også? Men slik gikk det altså ikke denne gangen.
Med statseide Ewos og NHO-president Paul Christian Rieber involvert ble dette for ømtåelig for regjeringen, ikke minst for UD som lenge har sagt hva de mener.
Ewos måtte til slutt høre på hva eierne sa. Meldingen fra både Utenriks- og Næringsdepartementet var så klare at det meste overraskende var at de ventet i to uker med å gjennomføre instruksen de fikk.
Ewos og morselskapet Cermaq. Undergravde nemlig regjeringens utenrikspolitikk. Og det kan ikke et statlig selskap gjøre uten at det blir bråk.
Men Ewos har kjøpt ”skitten” fiskeolje i mange år. De har hele tiden visst hva som foregikk, men uten medias kritiske søkelys kan man øyensynlig ture frem som man selv ønsker. Som et apropos kan det jo nevnes at dagens finansminister Sigbjørn Johnsen var styreformann i Cermaq i denne perioden.
Onsdag fulgte GC Rieber Oil opp med å gi beskjed om at de ville stoppe handelen. Men i realiteten hadde de ikke noe valg, og kanskje var det like greit for eieren, NHO-president Paul-Christian Rieber.
Uten kunder var det ikke lenger grunnlag for å handle med fiskeolje. Selskapet kan dermed skjule seg bak flosklene om at de hele tiden har hatt et bevisst samfunnsansvar som grunnlag for sin handel.
Ja, de har kanskje vært bevisst sin rolle i fire uker, men hvor var de før?
GC Rieber hadde også tillyst en uavhengig vurdering av handelen som skulle gjøres av Det norske Veritas, noe de nå har avblåst.
Kanskje likke greit, det…


26. april 2010
Leder (last ned her)
Omdømme
NHOs president Paul-Chr. Rieber har vært i hardt vær, etter at bedriften han eier, GC Rieber, er innblandet i tvilsom handel. Det verste er kanskje ikke handelen i seg sjøl, men måten den framstår på. Og det svekker Riebers omdømme.
Det er kontroversielt å handle fiskeolje fra Vest-Sahara, som er annektert av Marokko, og oppgi den som importert fra Marokko. Det er også tvilsomt å importere denne oljen som noe som skal brukes i kosthold til mennesker, når det meste går til fiskefôr. Mens det siste har en økonomisk side, der olje brukt til fôr er tollpliktig, er det andre forholdet mer av moralsk karakter. Å handle med marokkanske interesser i Vest-Sahara, og få det til å framstå som et handelsforhold med Marokko, er etisk forkastelig. Ethvert handelsforhold bør framstå som det faktisk er. Kjøpes det olje fra Vest-Sahara, bør importen registreres som et kjøp derifra. Det ville også gjort GC Riebers argumenter for denne handelen mer troverdig.
Det verste er nemlig ikke handelen, men måten den er gjort på. Paul-Chr Rieber står ikke til troende når han sier at GC Rieber har valgt å kjøpe olje fra Vest-Sahara, sjøl om de vet at dette strider mot norsk UDs råd om handel med dette landet. Hvorfor da registrere oljen som importert fra Marokko? At oljen registreres fra Marokko, anser vi som et bevisst forsøk på å framstå med et bedre omdømme. Det er ikke ulovlig, og det er sikkert mulig at det er nok å svinge innom en marokkansk havn for å få et marokkansk stempel på oljen. Manøveren virker imidlertid unødvendig fordyrende, og gir mistanke om at dette skal framstilles som noe annet enn det det er. Det ville derfor vært mer troverdig om handelen ble registrert som det den faktisk er. Import fra Vest-Sahara.
Mer uforståelig finner vi at GC Rieber har registrert oljen til human anvendelse, når den skal brukes i fôr. Det kan virke som at dette er gjort for å unngå toll, noe som synes unødvendig, siden det er lett å få dispensasjon for toll til fôranvendelse import av fiskeprodukter til Norge er generelt sett tollfrie, og det er ingen grunn til at fiskeolje skal være noe unntak fra en slik politikk.
Rieber står derfor ikke til troende når oljen registreres som matolje, og ikke som olje til fôr. Det framstår som bevisst feilregistrering, både for å unngå toll og for å skjule opprinnelsesland. Her har Rieber-konsernet feilet, noe deres eier Paul-Chr. Rieber for lide for nå.


7. mai 2010
Leder (last ned her)
Vest-Sahara
I mer enn 30 år har norske myndigheter bistått Marokko i å kartlegge fiskeressursene utafor Vest-Sahara. Samtidig råder de samme myndighetene bedrifter til å avholde seg fra å drive handel og virksomhet i området. Tegn på dobbeltmoral?
For norske fiskebåtredere som driver fiske på marokkanske lisenser, og for GC Rieber som driver med foredling av fiskemel og oljer i området, framstår den norske holdningen som dobbeltmoral. Vi forstår heller ikke at det kan forsvares at det gis råd fra norske bistandsmyndigheter til marokkanske myndigheter om fiske i områder som ligger utafor Vest-Sahara. Bistanden, som er underlagt Utenriksdepartementet og Norad, og utøves av senter for utviklingshjelp ved Havforskningsinstituttet, skjer i form av data innsamlet av forskningsskipet ”DR. Fridtjof Nansen” som stilles til rådighet for kyststatene i det vestlige Afrika.
Nå kan det innvendes at dette er et generelt kartleggingsarbeid som kommer alle kyststatene i dette området til gode, men norske myndigheter og UD kommer ikke forbi at det er Marokko som får dataene for Vest-Sahara, og dermed kan nyttiggjøre seg av ressursene. Et inntrykk som befestes ved at hjelpen etter 2006 består i å yte assistanse på marokkanske forskningsfartøyer. Med rådene UD gir til norske bedrifter, vil det i det minste være naturlig at Norge ikke bistår marokkanske myndigheter i kartleggingen av ressursene utafor Vest-Sahara. Det bør settes en stopper for slik bistand.
Marokko har i strid med FN-vedtak for Vest-Sahara, okkupert landområder som Spania tidligere hadde kontroll over. Okkupasjonen har ført til at store deler av befolkningen har flyktet til nabolandet Algerie, og Marokko fungerer de facto nå som administrasjonsmakt etter at spanjolene har trukket seg ut. Formelt er imidlertid Spania administrasjonsmakt, ifølge FN. Marokko har i dølge oppløysninger som finnes på Wikipedia laget en 2700 km lang forsvarmur, strengt bevoktet og beskyttet av noen av verdens største minefelt i området.
Norges offisielle holdning er i samsvar med FNs tilrådninger for området, men det hindrer altså ikke norske bistandsmyndigheter i å samarbeide med Marokko i kartleggingen av fiskeressursene utafor Vest-Sahara. et forhold som bør opphøre, skal norske myndigheter ha troverdighet i sine råd til norske bedrifter som vil operere der.