Innlegg i Bergens Tidende
Sigrun Espe,
Støttekomiteen for Vest-Sahara
30.august 2010

REDER KRISTIAN EIDESVIK er deleier i fiskerivirksomhet i okkuperte Vest-Sahara. Samtidig transporterer hans kjøleskip varer for de marokkanske bedriftene i området. I BT 13.08 forsvarer Eidesvik seg med at hans selskap ikke bryter norsk lov. Eidesvik, som ble tatt på fersken i å sende ett av sine skip inn i det okkuperte området, sier han først vil stanse engasjementene den dagen det blir ulovlig.

Eidesvik bruker dermed samme argumenter som en annen Hordaland-reder, Kristian Jebsen. Det siste tiåret har Jebsens rederi Gearbulk fraktet fosfatstein ut av Vest-Sahara, til en sannsynlig verdi av flere hundre millioner kroner. Inntektene fra eksporten har gått rett i lommene til okkupasjonsmakten, den marokkanske stat. Også Jebsen har avvist overfor BT at han gjør noe galt, siden hans selskap ikke bryter noen lov.

GJENNOM SINE UTTALELSER beviser både Eidesvik og Jebsen at de på etikkfronten henger flere sjømil etter øvrig norsk næringsliv. Sammen er de to rederne ledende i den norske involveringen i okkuperte Vest-Sahara.

Marokko har okkupert Vest-Sahara i over 30 år, og avviser å gi det saharawiske folk selvstendighet. Marokko befester okkupasjonen ved å lokke utenlandsk næringsliv til området. De som protesterer får gjennomgå. Nylig ble fjorten saharawiske fosfatarbeidere skadd av marokkansk opprørspoliti da de deltok i en demonstrasjon mot den internasjonale plyndringen av Vest-Sahara.

UTENRIKSDEPARTEMENTET fraråder næringslivet å operere i Vest-Sahara av hensyn til folkeretten. Dette mener Jebsen er irrelevant. ”Som et internasjonalt selskap er det ikke naturlig å konsultere norske myndigheter i spørsmål som dreier seg om forhold utenfor Norge. Selv om handel med den marokkanske okkupasjonsmakten i Vest-Sahara ikke er å anbefale, er det heller ikke forbudt”, har Jebsen uttalt til TV2. Selskapet hans er nemlig registrert på Bermuda.

Næringslivets samfunnsansvar handler om mer enn bare å lojalt følge lovverket i landet hvor bedriften er registrert. Samfunnsansvar handler, som NHO skriver, om ”hvordan verdier skapes, og hvordan næringslivet påvirker mennesker, miljø og samfunn”.

I DAG FORVENTER VI at norsk næringsliv ikke nøyer seg med å respektere norsk lov, men også tar med seg egne etiske standarder utenlands. At land i Sør ofte har et dårlig utviklet lovverk – for ikke å snakke om en fraværende håndheving av det – gjør at ressurssterkt norsk næringsliv har et spesielt ansvar for å drive business på forsvarlig vis. I enkelte stater er dessuten lovverket laget for å undertrykke, ikke for å beskytte, sine egne borgere. Da er det norsk etikk, lovverk og folkeskikk som må ligge til grunn for forretningsavgjørelsene, ikke den lokale sjeikens eller juntaens rettspraksis.

Det er norske – ikke bangladeshiske – sikkerhetsrutiner som gjelder når norsk næringsliv ansetter lokalt for å bygge infrastruktur i Bangladesh. Og det er norsk – ikke angolansk – miljølovverk som norske selskaper streber etter når de etablerer industri i Angola. Dette begynner å bli praksis i norske selskaper.

Men uttalelser fra rederne Kristian Eidesvik og Kristian Jebsen viser at dette samfunnsansvar fortsatt ikke har trengt inn i alle kroker av næringslivet.

VI KAN TREKKE EN PARALLELL til et av de mørke kapitlene i norsk rederinærings historie: støtten til Apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Det var åpenbart for en hel verden at Apartheid-regimet og dets lovverk undertrykket størstedelen av befolkningen. Det var også enighet om at skrekkveldet var holdt i live av et knippe utenlandske – deriblant norske – oljeredere.

Etter tiår med politisk press på norske politikere og etter flere massakre på gatene i Johannesburg, vedtok Stortinget til slutt sanksjoner mot oljetransportene.

Ble rederienes oljetransporter til apartheidregimet uetisk først den dagen sanksjonene ble vedtatt? Hvis det er riktig, var i så fall bedriftenes medansvar for ugjerningene i Sør-Afrika irrelevant. Bedriftenes samfunnsansvar vil utelukkende kunne dømmes etter hvorvidt de fulgte norsk lov eller ikke. Hvis Eidesvik har rett, betyr det at alle redere som transporterte til det brutale rasistregimet i tiårene før sanksjonene kan sove godt om natten, mens de som malte over skipsnavnene og brøt den norske lovgivningen den påfølgende tiden, vil tæres av dårlig samvittighet. Men hadde ikke norske rederes Sør-Afrika-transporter egentlig vært like ansvarsløse hele tiden, uansett hva Stortinget hadde vedtatt?

EN SLIK SNEVER og juridisk oppfatning av samfunnsansvar er ikke i takt med hva andre norske og internasjonale aktører står for, som følger pålegg fra NHO og FNs program for etikk i næringslivet. ”Hvert enkelt lille private norske selskapet kan ikke drive utenrikspolitikk”, uttalte Eidesvik til BT før helgen, til forsvar for at de bør bli værende i Vest-Sahara.

Men i konfliktområder – særlig i Vest-Sahara – er alt næringsliv utenrikspolitikk. De norske redernes inntog gir uttrykk for politisk legitimitet til okkupasjonen, og bidrar finansielt til å støtte opp under det ulovlige militære nærværet i landet. Eidesvik og Jebsen er politiske aktører.
Eidesvik sier de ikke kan drive utenrikspolitikk i Vest-Sahara. Mens selskapene hans uttaler seg til støtte for okkupasjonen – midt i ansiktet på norsk UD og et samlet norsk Storting.

”NÅR DET GJELDER Vest-Sahara har dette området alltid vært marokkansk. Den stammen som jobber for nasjonal frigjøring fra Marokko, kan sammenlignes med at norske samer gjør krav på det samme i Finnmark i forhold til Norge”, uttalte lederen for Eidesviks fiskeribedrift for noen år siden.

Næringslivet bør ha veldig gode grunner når de forsvarer en okkupasjon og ignorerer velbegrunnede og velmente råd fra Utenriksdepartementet. Selskaper som vil vente på at lovgivningen i Norge kommer med forbud, er på direkte kollisjonskurs med samfunnet de er en del av, både hjemme og ute.