Kommentar,
Eir Torvik, journalist i Universitas
4. november 2009

Land okkuperer annet land. Norsk selskap finner ut at her kan det være penger å tjene. Det vil komme okkupasjonsmakta til gode, men skitt au, det vil jo også komme nordmenn til gode. Derfor: Norsk selskap prioriterer profitt foran etiske og menneskelige hensyn. Høres kjent ut?

Selskapet Fugro kartlegger oljeforekomster utenfor kysten av Vest-Sahara. Marokkos okkupasjon av området har 35-års jubileum neste år, og kritiske røster mener at Fugros virksomhet er av en type som bidrar til å legitimere okkupasjonen. Oljeletingen er i direkte strid med den norske statens føringer, og FNs juridiske kontor har uttalt at utvinning av naturressurser i området som ikke kommer de innfødte til gode, er et brudd på folkeretten.

Det er til å grine av, men hva skal en stakkars student gjøre? Tja, en kan jo begynne med å unngå arbeidslivsdagene ved Universitetet i Oslo (UiO). 15. oktober fikk Fugro profilere seg for Oslos studenter side om side med NAV, Sintef og departementene. Arbeidslivsdagen har unnlatt å sette etiske minstekrav til bedriftene som deltar, men fastholder at de «gjør etiske vurderinger». Hva som ligger i disse vurderingene er uklart. Rektor Ottersen mener det vil bli for utfordrende å sjekke bedriftene i detalj, og peker på at åpenheten overfor folkerettsstridige tiltak er «en god anledning for studenter til å gjøre research på arbeidsgivere for å finne ut av hvorvidt deres etiske profil sammenfaller med egne verdier».

En merkverdig uttalelse. Mener Ottersen at det er opp til den enkelte å ta stilling til folkeretten og hvorvidt den er relevant eller ikke? Synes Ottersen det er i orden dersom studenter fra universitetet han leder bidrar, direkte eller indirekte, til brudd på menneskerettighetene?

Som Norges største utdanningsinstitusjon har UiO en gyllen mulighet til å sette viktige etiske spørsmål på dagsorden. De kloke hoder som utdannes i dag er de samme som i morgen skal ta stilling til hvilke retningslinjer norske bedrifter og den norske staten skal følge. Ottersen har rett i at ansvaret for å ta etiske valg til syvende og sist ligger på den enkelte. Men et nøytralt universitet som mener et google-søk på bedriftsnavnene er en tyngende innsats for folkeretten er neppe et eksempel til etterfølgelse.

Akademia har tatt stilling i debatten før. Sør-afrikanske forskere ble møtt med akademisk boikott på slutten av apartheid. Norske fagmiljøer tok avstand fra den sørafrikanske statens rasistiske utdanningspolitikk – en utdanningspolitikk i strid med menneskerettighetene. Boikotten var den strengeste fra norsk akademias side noensinne, samtidig som fagmiljøene kom kjapt på banen med midler og samarbeidsprosjekter etter at apartheid var opphevet. Ottersens uttalelser får 1994 til å virke som en annen tidsalder.

Boikott er et drastisk virkemiddel. Det skal brukes med omhu, fordi det nytter. Da finansdepartementet trakk sine investeringer i Kerr-McGee, innstilte selskapet sin virksomhet utenfor Vest-Saharas kyst. Dersom norsk akademia vender ryggen til Fugro og tilsvarende virksomheter, skal en ikke se bort ifra at det får ringvirkninger. Akademia bør ikke undervurdere sin signaleffekt i etiske spørsmål.

Det er på tide at UiO løfter blikket og kommer på banen. For det er mye, akk, så mye, som ligger bortenfor trikkestoppet Forskningsparken.