Ber Norge støtte selvstendighet for Vest-Sahara.

Av Geir Ove Fonn
Vårt Land, 9. mars 2007.

I 20 år har menneskerettsaktivisten ført en fredelig kamp mot den langvarige marokkanske okkupasjonen av Vest-Sahara – det ørkendominerte området mellom Marokko, Mauritania og Algerie. I 1987 endte det med mishandling og flere år i fengsel etter å ha gått i demonstrasjon.

- Jeg var fri, redusert til en skygge av meg selv. Et spøkelse, en ung jente kommet ut av et navnløst helvete, sier hun selv om dagen hun ble sluppet ut av fangenskap, 19. juni 1991. 

Militærby
I går deltok den høyt respekterte aktivisten på 8. mars-feiring i Bergen. Det fikk
ikke samme konsekvenser som da hun benyttet kvinnedagen til å demonstrere hjemme i Vest-Sahara i 2005. Siden den demonstrasjonen har hun ikke fått lønn fra sin arbeidsgiver.

- Etter at den folkelige oppstanden skjøt fart våren 2005, er de okkuperte områdene holdt i jernkontroll. Kvinner og menn, barn og eldre, alle blir undertrykket av okkupasjonsmakten. Vår viktigste by El Aaiun er blitt omgjort til noe som ligner en militærbase, sier Haidar. 

Under den folkelige oppstanden ble hun sommeren 2005 slått og anholdt av marokkansk politi under en demonstrasjon i hjembyen El Aaiun. I en sterkt kritisert rettssak - som Amnesty Internationals observatør mener styrket mistanken om at hun er en samvittighetsfange - ble hun dømt til sju måneder i fengsel av en marokkansk rett i El Aaiun.

- Siden løslatelsen har jeg trappet opp deltakelsen i kampanjen for å øke oppmerksomheten om den farlige situasjonen i Vest-Sahara, sier Haidar, som i 15 år var fratatt sitt pass og dermed ikke hadde muligheten til å reise utenlands. 

Nekter avstemning. 
De siste dagene har hun hatt møter med norske organisasjoner og UD. Situasjonen er fastlåst, fordi marokkanske myndigheter neglisjerer en avtale mellom partene fra 1991 om å la en folkeavstemning avgjøre Vest-Saharas fremtid. Nå ber Haidar Norge vise vei og anerkjenne republikken Vest- Sahara:

- Folk i Vest-Sahara ønsker at Norge - med sin spesielle og uavhengige historie - går foran og som første europeiske land anerkjenner vår selvstendighet. Mitt håp er at norske myndigheter følger Sør-Afrika som har anerkjent Vest-Sahara, i likhet med 80 andre land, sier hun.

“Sterk kampvilje”
Den opprinnelige saharawiske befolkningen teller trolig ikke stort mer enn 100.000-150.000 mennesker innenfor Vest-Sahara, mens 160.000 befinner seg i flyktningleirer over grensen til Algerie. Området har store mineral- og fiskeriressurser, og trolig også oppdagete oljereserver.

- Det tragiske er at vi ikke får a del i disse rikdommene, som blir plyndret fra oss av okkupanten. Dessverre støttes dette blant annet av EU gjennom en fiskeriavtale med Marokko, i en tid der vi som bor der er svært fattige.

Hun mener at det er opp til befolkningen å bestemme Vest-Saharas fremtid, men er overbevist om at også majoriteten av marokkanske settlere vil støtte selvstendighet:

- Jeg er håpefull, for selv om undertrykkingen er verre enn noen gang, så er også motstanden sterkere enn før. Særlig den unge generasjon viser en sterk kampvilje.

Frykt 
Personlig får hun merke frihetskampen på kroppen. Hun er skilt, med ansvar for en datter på 12 og en sønn på 10 år, og har opplevd tortur og fengsling.

- Jeg frykter for min og min families sikkerhet. Når som helst kan jeg bli arrestert igjen, eller bli drept i en arrangert ulykke. Utenfor huset mitt ser jeg som regel politibiler på vakt. Mine brødre er avhørt uten grunn. Selv barna mine slipper ikke unna slik plaging, sier Aminatou Haidar.

Se saken i PDF: [forside], [artikkelside 1], [artikkelside 2]