Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006





ARTIKKELARKIV 2014


Her er hele Vest-Sahara-debatten på Stortinget
5. juni diskuterte parlamentarikere fra de fleste partiene Vest-Sahara-saken på Stortinget. Se debatten her.
Publisert: 11.12 - 2014 12:29Printerversjon    
Her er hele saken på video....

...Eller referat nedenfor.

Stortinget - Møte torsdag den 5. juni 2014 kl. 10
Dato: 05.06.2014
President: Ingjerd Schou
Sak nr. 4 [13:07:49]

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til utenriksministeren:
«Vest-Sahara regnes av FN som det største uløste kolonispørsmålet i verden i dag. Mesteparten av territoriet har vært okkupert av Marokko siden 1975. Marokko kontrollerer to tredjedeler av området og har adskilt den siste tredjedelen med en mur og et landminefelt. I dag bor flertallet av den saharawiske befolkninga i kummerlige forhold i flyktningleirer i Algerie, og er avhengige av humanitær hjelp. Siden 1991 har det vært våpenhvile i området, overvåket av FN-operasjonen MINURSO, men kolonispørsmålet forblir uløst. Verdenssamfunnet har et betydelig ansvar for å gi saharawiene råderett over eget land og egne naturressurser.
På hvilken måte vil utenriksministeren bidra til at Norge tar en internasjonal pådriverrolle for å gi Afrikas siste koloni tilbake til sitt folk, saharawiene?»

Trine Skei Grande (V) [13:08:55]: Jeg beklager at jeg har laget en interpellasjonstekst som utfordrer presidenten på en del nye ord som vi ikke ser så ofte, men det er kanskje beskrivende nok når det gjelder sjølve saken, for sjøl om den med jevne mellomrom løftes i denne salen, er den ikke en stor del av den offentlige debatten sjøl om det er den siste kolonien vi har på kloden. Dette er en koloni i tradisjonell forstand ved at man ikke gir rettigheter til dem som bor der, og ved at man tapper landet for grunnressurser og innfører et brutalt styre.

I 1961 laget FN en egen komité for å få til sjølstyre i koloniområder. Den har gjort en fantastisk jobb rundt omkring i verden, og flere og flere land har fått sitt sjølstyre, men vi står igjen med ett land, som er Vest-Sahara.

Ingen stater i verden har anerkjent den ulovlige okkupasjonen som Marokko her har gjort, og det som bekymrer meg, er den økte frustrasjonen vi ser hos den gruppa som bor her, og som opplever denne okkupasjonen.

Dette er en glemt konflikt, og den bør debatteres i Stortinget med jevne mellomrom. Jeg mener det er en direkte hån mot internasjonale kjøreregler – og mot folkeretten – at vi fortsatt aksepterer at denne okkupasjonen ikke skal ha noen følger, og det kan føre til at statsledere også bruker disse prinsippene andre steder på jorda. For det er den samme folkeretten vi snakker om når vi f.eks. har snakket om utviklinga i Europa de siste månedene.

Allerede i 1975 – før invasjonen – uttalte Den internasjonale domstolen i Haag at Marokko og Mauritanias krav på territoriet ikke holdt vann, at dette ikke var reelle krav, og det understreker at prinsippet om folks rett til sjølbestemmelse skal gjelde og skal være i tråd med resolusjoner i FNs generalforsamling. Men Marokko rykket inn, og da uttalte FNs generalforsamling at de beklaget sterkt forverringen av situasjonen som den fortsatte okkupasjonen resulterte i.

Mauritania har oppgitt alle sine krav på territoriet, mens Marokko fortsatt opprettholder sine krav – og bryter folkeretten. Sikkerhetsrådet har vært handlingslammet i denne saken. Det var inngått en avtale allerede i 1990–1991, og det var en plan som var entydig på at Vest-Saharas folk skulle delta i en folkeavstemning om territoriets framtid, inkludert om området skulle ha sjølstendighet. Denne avtalen har nå blitt trenert i år etter år etter år – helt fra begynnelsen av 1990-tallet. Etter åtte år, i år 2000, hadde man klart å komme fram til en enighet, men så trenerte plutselig Marokko hele prosjektet med å få til en folkeavstemning.

Den tidligere amerikanske utenriksministeren James Baker ga – etter sju års arbeid – i 2004 opp jobben med å få til en løsning mellom partene på dette området. Siden 2012 har det ikke engang vært forhandlinger, men en såkalt «shuttle diplomacy»: Spesialutsendinger fra oss har gang på gang vært hos Polisario og fått inn kompromisser, mens Polisario har møtt en motpart i Marokko som ikke har vært villig til å fire på noen krav. Polisario kan ikke inngå nye kompromisser hvis det ikke har legitimitet hos egen befolkning. Utfordringa er at vi nå har en generasjon ungdommer i Vest-Sahara som sier at de er villig til å gå til krig, mens det internasjonale samfunnet sitter taus på sidelinja og bare ser på de overgrepene som skjer. Det er Sikkerhetsrådet som til syvende og sist skal avgjøre en internasjonal konflikt av denne sorten, og fraværet av press på Marokko handler jo om realpolitikk. Spørsmålet er så hvordan den norske regjeringa skal forholde seg til en konflikt som er så parkert i Sikkerhetsrådet.

Mine utfordringer til statsråden i dag er for det første: Det er en gruppe som heter «Group of Friends of Western Sahara», som er av den type vennegruppe som Sikkerhetsrådet nedsetter for å forberede saker til Sikkerhetsrådet og for å gjøre rådets behandling mer effektivt. I Vest-Sahara har vennegruppa enorm innflytelse over debattene i Sikkerhetsrådet, og det er denne gruppa av stater som til sjuende og sist avgjør om Sikkerhetsrådet skal ta affære eller ikke. Men vennegruppa består hovedsakelig av venner av Marokko, nemlig de fem statene Frankrike, Spania, USA, Russland og Storbritannia. Hos Storbritannia og USA finner man relativt balanserte standpunkter, men særlig Frankrike – og til dels Spania – er sterkt pro-marokkansk i sine posisjoner. Og det er ikke et eneste afrikansk land i denne gruppa – ingen av de 80 landene som er i FN i dag, som har opplevd historien med å være en koloni og få sjølstyre. Det er avgjørende for å få endret sammensetninga av denne vennegruppa å få introdusert stater som er mer aktive i forsvaret av Vest-Saharas legitimitet og rettigheter. En utvidelse av vennegruppa har tidligere blitt foreslått, men avvist av Frankrike. Mitt spørsmål til statsråden er om det kanskje kunne være mulig å gjøre et framstøt for å endre sammensetninga i denne gruppa. Det ville ha vært veldig verdifullt, og det ville ha brakt saken videre framover.

Nasjonalismen i Vest-Sahara er et faktum, og de fleste føler ikke tilhørighet til Marokko. De stadig pågående demonstrasjonene i Vest-Sahara, særlig den massive protestbølgen i 2010, understreker det. Det er umulig å se for seg en løsning der man ikke får med folket og folkets rettigheter.

Min andre utfordring til statsråden er: Hvordan kan vi styrke vår frarådingsrett i forhold til norsk næringslivs deltagelse i okkupasjonen av Vest-Sahara? Norsk frarådingspolitikk har fungert godt. Den har ført til at mange bedrifter har trukket seg ut, og den har ført til at det har blitt vanskelig overfor norsk opinion å delta i okkupasjonen med næringsvirksomhet. Det gjelder både olje og fisk og fiskeolje. Men det er fortsatt mange norske bedrifter som er inne i området, og spørsmålet er hvordan vi kan gjøre den frarådinga mye sterkere, slik at den får større virkning overfor norsk næringsliv. Jeg vil legge til at den forrige utenriksministeren fra Høyre hadde en mye sterkere fraråding, som så ble mildnet av den forrige regjeringa. Kanskje er det på tide å dra til skruen igjen?

Den tredje utfordringa går på menneskerettighetssituasjonen. Det vi ser, er at det er urovekkende og veldig mange tilfeller av mer vilkårlig fengsling, uverdig rettergang og forbud som begrenser åpenbare politiske og sivile rettigheter. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren tidligere har sagt at dette er et av de områdene han har løftet fram overfor marokkanske myndigheter. Men FN-operasjonen i Vest-Sahara er en av de eneste FN-operasjonene der de som er der fra FN, ikke har mandat til å rapportere om overgrep de er vitne til.

Helt sida 1970-tallet har man hatt muligheten til å rapportere slike typer menneskerettighetsbrudd, men denne FN-operasjonen, MINURSO, har ikke det i sitt mandat. Det hadde vært bra både for de FN-drevne leirene, for de Polisario-drevne leirene – eller for menneskerettighetsbrudd generelt – at vi hadde hatt mer objektive observatører som kunne ha rapportert inn.

I år er det 200 år sida vi fikk en ny grunnlov. Før det var Norge en koloni, et land som kunne kjøpes og selges mellom stormakter etter en krig. Den feirer vi fordi vi ble et fritt folk. Norge kan øke sin innsats, slik at den folkerettsstridige okkupasjonen blir mer kostbar for dem som utfører den, og at fredssamtaler dermed blir mer nyttige og får større drivkraft. Nettopp på grunn av Norges historie, nettopp fordi vi vet hva det betyr å være en koloni under et annet land, så burde vi ha en egen drivkraft for å hjelpe Vest-Sahara.

Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er han villig til det?

Presidenten: Neste taler er utenriksminister Børge Brende.

For øvrig lover presidenten å trene på nye ord.

Utenriksminister Børge Brende [13:19:38]: Først vil jeg takke representanten Skei Grande for å ta opp den fastlåste situasjonen i Vest-Sahara. Den fortsetter å ha negative konsekvenser, særlig for den saharawiske befolkningen, men også for Nord-Afrika og regionen for øvrig.

Det er prisverdig at representanten og ikke minst Venstre så tydelig markerer at spørsmålet om Vest-Sahara fortjener oppmerksomhet og støtte.

Vest-Sahara er et ikke-selvstyrt område, som lenge har vært på FNs dagsorden. FNs sikkerhetsråd forutsetter at en politisk løsning må innebære selvbestemmelsesrett for folket i Vest-Sahara og har oppfordret partene til direkte forhandlinger innenfor FN-paktens rammer og uten forhåndsbetingelser.

Norge støtter saharawienes rett til selvbestemmelse. Dette gjør vi gjennom å støtte de FN-ledete forhandlingene og oppfordrer alle parter til konstruktiv dialog. FN og partene er godt kjent med at dersom det er noe Norge kan bidra med i forhandlingene, vil vi stille opp.

Forhandlingene har pågått siden 2007 – foreløpig uten resultat. I FNs generalsekretærs siste rapport om Vest-Sahara fra april i år peker han på den mangelfulle fremgangen og fastslår at dersom vi befinner oss i samme situasjon ett år fra nå, vil han oppfordre til en bredere gjennomgang av forhandlingsrammeverket. På den måten bekrefter generalsekretæren sin forpliktelse til saken ved å ta tak i den fastlåste situasjonen og se nærmere på hvordan man kan legge forholdene bedre til rette for å muliggjøre en politisk løsning.

Inntil forhandlingene kan vise til resultater, er det avgjørende å støtte alle positive tiltak og krefter som kan bidra til å ivareta menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara. Det rapporteres jevnlig om menneskerettighetsbrudd i Vest-Sahara. Det gjelder særlig ytrings- og forsamlingsfriheten. Norge oppfordrer alle parter til å respektere menneskerettighetene.

Det er opprettet et nasjonalt menneskerettighetsråd med landkontorer i flere byer i Vest-Sahara og etablert tilbud om menneskerettighetstrening til politistyrker i området. Marokko har nå ratifisert menneskerettighetskonvensjoner som pålegger staten internasjonale forpliktelser som vi kan holde dem ansvarlige for.

Marokko har åpnet opp for FNs mandatholdere innenfor menneskerettighetsfeltet og har mottatt mange landbesøk i løpet av det siste året.

Vi vil fortsette å oppfordre marokkanske myndigheter til å styrke sin innsats for menneskerettigheter i området. Der har man en lang vei å gå. Samtidig er vi opptatt av å ha en åpen dialog hvor vi kan uttrykke bekymring for de menneskerettighetsbruddene som blir rapportert. Norge tar regelmessig opp menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara med marokkanske myndigheter. Dersom flere land tydelig uttrykker lignende forventninger gjennom sin bilaterale dialog med Marokko, er det grunn til å tro at vi vil se resultater.

Som representanten Skei Grande var inne på, fraråder Norge næringsaktivitet i Vest-Sahara. Det gjør vi fordi vi mener det er viktig å avstå fra handlinger som kan ses som en legitimering av den nåværende situasjonen i Vest-Sahara. På den måten kan vi bidra til å opprettholde en bevissthet om områdets uavklarte status og saharawienes grunnleggende rettigheter.

I FNs generalsekretærs rapport i år ble det for første gang lagt vekt på behovet for å respektere lokalbefolkningens interesser i forbindelse med all ressursutnyttelse i området. Med unntak av Nederland er Norge det eneste landet i Europa som fraråder slik virksomhet. Jeg er glad for at de fleste private aktører i Norge følger denne anbefalingen, selv om det ikke dreier seg om et juridisk forbud. Det er positivt og viktig at norske bedrifter utøver sitt samfunnsansvar i omstridte områder.

Representanten Skei Grande tok også opp spørsmålet knyttet til MINURSO-styrkenes mandat, og at de skal inneholde menneskerettighetsovervåking og -rapportering. Norges prinsipielle holdning er at alle FN-operasjoner bør ha et menneskerettighetsmandat. Det er per dags dato enighet i Sikkerhetsrådet om at FN, bl.a. gjennom MINURSO, skal fortsette å arbeide for å opprettholde våpenhvilen. Det er imidlertid ikke enighet om å utvide FN-styrkenes mandat til å inkludere menneskerettighetsrapportering. Det er viktig at partene opprettholder sin vilje til å delta i forhandlingene, og at MINURSO får anledning til å utøve sitt eksisterende mandat, men det er også viktig at denne FN-styrken får et mandat til å overvåke menneskerettighetssituasjonen.

29. april i år ble MINURSOs mandat forlenget med ett år. Heller ikke i år ble det innlemmet en menneskerettighetskomponent i mandatet, men Sikkerhetsrådet benyttet anledningen til å vektlegge behovet for at alle parter respekterer og ivaretar menneskerettighetene, i både det marokkanskkontrollerte Vest-Sahara og leirene i Algerie. For første gang ble ytringsfrihet og forsamlingsfrihet spesielt trukket frem. Det er positivt og vitner om en anerkjennelse av hvilke utfordringer som utpeker seg som særlig viktige å håndtere.

Det skal ikke være noen tvil om Norges støtte til saharawienes rett til selvbestemmelse. Vi benytter oss av de verktøyene vi har, for å legge press på partene, gjennom politisk dialog, støtte til viktige aktører og positive drivkrefter eller begrensning av norsk næringsvirksomhet i området. Og som jeg sa: Norge er sammen med Nederland dessverre det eneste landet i Europa som har lagt seg på en linje hvor vi sterkt fraråder næringslivet å investere.

Videre er det viktig å sørge for at situasjonen er så god som overhodet mulig for de berørte, inntil man oppnår en løsning på konflikten. Norge bidrar derfor med økonomisk støtte til menneskerettighetsorganisasjoner som jobber i Vest-Sahara samt til humanitære organisasjoner som leverer mat og andre grunnleggende tjenester i flyktningleirene i Algerie.

Vi har også over lang tid bidratt med støtte til tillitsbyggende tiltak i regi av UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, som i hovedsak går ut på å legge til rette for og gjennomføre familiegjenforeninger på tvers av muren som deler Vest-Sahara.

Ved siden av å støtte internasjonale organisasjoners innsats for de menneskene som rammes av den fastlåste situasjonen, skal Norge fortsette sin konsekvente linje med å støtte FN-sporet og vektlegging av menneskerettighetene.

Trine Skei Grande (V) [13:26:53]: Først vil jeg takke for svaret. Jeg er glad for å ha en utenriksminister som løfter menneskerettigheter så høyt – i alle fall i denne saken. Det er jeg veldig glad for, for det er en av de viktige utfordringene vi har framover.

Jeg skal gi statsråden to mer direkte utfordringer knyttet til det vi ser foran oss:

Marokko er det eneste landet i denne regionen som ikke har egen oljeproduksjon. Nå prøver de å finne olje langs denne kysten som er så omstridt. Mange eksperter sier at dersom man finner olje der, og begynner utvinninga, har man låst konflikten for veldig lang tid framover.

Under Per-Kristian Foss som finansminister, var oljefondet veldig klar i sin fordømmelse av det:

   «Marokko har i en årrekke, til tross for sterk fordømmelse fra FN, okkupert Vest-Sahara. Kerr-McGee legger etter rådets vurdering til rette for Marokkos mulige utnyttelse av naturressursene i området. Rådet anser slik virksomhet som et «særlig grovt brudd på grunnleggende etiske normer», bl.a. fordi dette kan bidra til å legitimere Marokkos suverenitetskrav og dermed undergrave FNs fredsprosess.»

Det sa Per-Kristian Foss da han var finansminister og foretok uttrekk av etiske grunner.

Nå ser vi likevel at en ganske stor del av det som skjer offshore i området, har norske komponenter. Der er norske seismikkselskaper, og selskaper som har oljefondet som stor eier, går inn der.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan skal vi utøve frarådingsplikten sterkt nok her?

Utenriksministeren kan også si noe om hva han tror at et eventuelt oljefunn kan føre til når det gjelder videre okkupasjon.

Mitt andre spørsmål handler om hvorvidt utenriksministeren er bekymret for den trykkokeren – som jeg beskrev – av mange ungdommer i dette området, som føler at situasjonen er helt håpløs, og som kanskje slutter å vente på at vi i omverdenen skal komme og hjelpe, og som tror de må ta saken i egne hender. Da er jeg redd for at vi angrer oss, og at vi får et mye større problem hvis det ender opp med en virkelig borgerkrig i det området, og at man mister trua på den fredsprosessen som mange har vokst opp med, men som mange aldri har sett noen frukter av.

Utenriksminister Børge Brende [13:30:15]: Som jeg sa i mitt første svar til interpellanten, fraråder Norge næringsaktivitet i Vest-Sahara. Det gjør vi fordi vi mener at det er viktig å avstå fra handlinger som kan ses på som en legitimering av den nåværende og uakseptable situasjonen.

Når det gjelder ungdommene som vokser opp i Vest-Sahara, har jeg stor forståelse for frustrasjonen. Det er derfor vi, når vi har sjansen overfor marokkanske myndigheter og i FN, benytter anledningen til å ta opp situasjonen i Vest-Sahara.

Om olje- og gassressurser og andre naturressurser utenfor Vest-Sahara er det å si at ettersom Marokko ikke utøver internasjonalt anerkjent suverenitet over Vest-Sahara, har de i utgangspunktet ikke rett til å utnytte områdets ressurser som om det var deres egne. Ressursutnyttelsen må skje i tråd med lokalbefolkningens egne ønsker og interesser og komme dem til gode. Norge har fulgt anbefalingen fra FN om å avstå fra utnyttelse av naturressurser dersom det ikke kommer lokalbefolkningen i området til gode, og ikke er i tråd med deres ønsker og interesser.

På den bakgrunn har Norge en av de mest restriktive holdningene til kommersielt engasjement. Dette henger sammen med ønsket om at norsk næringsliv utviser stor aktsomhet og tilbakeholdenhet når man vurderer engasjement i området. Dessverre er det – som jeg svarte interpellanten – i Europa bare Nederland og Norge som har gått inn for den type restriktive tiltak. Det vil være viktig å få med seg andre land hvis det skal bli et effektivt press overfor Marokko.

Vi anser det som viktig å avstå fra handlinger som kan oppfattes som en legitimering av situasjonen i Vest-Sahara. Det er et faktum at det i praksis blir svært vanskelig for bedrifter å foreta disse vurderingene. Jeg vil si, som en generell kommentar, at vi tydelig ser at lokalbefolkningens ønsker og interesser ikke er ivaretatt gjennom en slik type investeringer på kontinentalsokkelen i dag. Derfor vil vi sterkt fraråde dette.

Marit Nybakk (A) [13:33:04]: Først vil jeg takke interpellanten, som i dag har tatt opp et av de glemte – for ikke å si et av de glemte okkuperte – områdene i verden, nemlig Vest-Sahara. Det er Afrikas siste koloni og en skamplett på verdenssamfunnet, en del av den daværende kongen av Marokkos drøm om et Stor-Marokko som inkluderte Vest-Sahara. Marokko rykket faktisk inn i Vest-Sahara mens området fortsatt var en del av Spania, i 1975.

Dette dreier seg selvfølgelig også om store naturressurser – fisk, fosfat og mulige olje- og gassforekomster.

I dag kontrolleres all økonomisk aktivitet av regjeringen i Marokko. De tilbyr skattelette til marokkanske settlere i Vest-Sahara. Utenlandske selskaper innen både petroleum og fisk har gjennom mange år hatt aktivitet i Vest-Sahara, selv om internasjonalt press og diverse aksjoner har ført til at en del har trukket seg ut.

Vest-Sahara ligger mellom Marokko, Algerie og Mauritania, altså ut mot Atlanterhavet. Landet var spansk protektorat fra 1884 til 1975, kjent som Spansk Sahara. Spania trakk seg ut 26. februar 1976. Det var etter fascistenes fall og overgang til demokratisk styre i Madrid. Marokko og Mauritania tok da kontroll over området – som også interpellanten understreket. Mauritania trakk seg ut i 1979, men Marokko ble – og har strammet grepet. Den 27. februar 1976 ble Den saharawiske arabiske demokratiske republikk – SADR – proklamert av frigjøringsbevegelsen Polisario. Våpenhvilen mellom Marokko og Polisario i 1991 førte til en deling av Vest-Sahara, der tre fjerdedeler kontrolleres av okkupasjonsmakten.

I dag lever flertallet av saharawiene i flyktningleirer i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Det er sjelden medieoppslag om disse flyktningleirene. Folk som har vært der – inkludert flere fra Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, som har jobbet med området lenge – sier at flyktningene mangler helt grunnleggende fasiliteter. De får ingen utdanning, de mangler bøker, og de mangler skrivesaker. Trolig er Algerie veldig lite interessert i å ha flyktningene i landet. De har selv oljeinteresser ved kysten og ønsker egentlig å få disse flyktningene tilbake til Vest-Sahara.

Det å sikre alfabetisering og skolegang er viktig for den kollektive identiteten til det saharawiske folket. Slik kan også den oppvoksende slekt få en stemme, og snakke om hva som skjer med dem – hvordan de lever i leirene, og hva som skjer i Vest-Sahara.

Marokko har for øvrig bygget en 2 700 km lang mur gjennom hele Vest-Sahara. Den er fire ganger så lang som den muren som står i Palestina, og den er beskyttet av noen av verdens absolutt største minefelt.

FN har – som vi har hørt – prøvd helt siden 1991 å få til en folkeavstemning i Vest-Sahara om selvstendighet. Marokko sier naturligvis nei.

Norge har ikke på noe tidspunkt anerkjent Marokkos anneksjon av Vest-Sahara. Jeg er glad for utenriksministerens klare utsagn om at han vil gi det råd til norsk næringsliv at man ikke bør drive næringsvirksomhet i Vest-Sahara. Dette er uendret fra den rød-grønne regjeringens tid.

Jeg har også merket meg at utenriksministeren vil sette søkelys på den humanitære situasjonen og på de menneskerettighetsbrudd som foregår i Vest-Sahara. Det er også viktig at Norge jobber for at parlamentarikere, journalister og internasjonale observatører får bevege seg fritt i områder i Vest-Sahara.

Den viktigste og mest prekære saken er oljeboring, som etter planen skal begynne i oktober. Dette vil kunne legge FN-sporet dødt – jeg vil vise til det som interpellanten sa – og vil fastlåse situasjonen. Riggen står nå i Sør-Korea. Det er viktig at oljeboringen ikke får begynne.

Det er også viktig å øke norsk bistand – om jeg kan understreke det til slutt – når det gjelder både minerydding og humanitær hjelp i leirene. Regjeringen vil ha norsk bistand i færre land. Ikke la det gå ut over Vest-Sahara.

Sylvi Graham (H) [13:38:29]: Det er bra at Venstres Trine Skei Grande tar opp denne debatten. Dette er enda et område som verden bør fokusere på – og stadig vekk glemmer. Det er et faktum at dette er et uløst kolonispørsmål. Selv om det har vært våpenhvile her siden 1991, er det ikke tvil om at Marokko har annektert landområdet. Det mener også Norge.

Det er altså slik at Norge ikke anser Vest-Sahara som en del av marokkansk territorium. Området har også i FN status som ikke-selvstyrt, og de fleste land godtar heller ikke Marokkos erklæring om at Vest-Sahara inngår i den marokkanske stat.

Som kjent diskuterer Norge med jevne mellomrom med marokkanske myndigheter både enkeltsaker og generelle menneskerettighetsspørsmål som gir grunn til bekymring. Vi har støttet at FN-operasjonen MINURSO også skal rapportere om menneskerettighetssituasjonen i området. Dessverre er det ennå ikke – som vi har hørt også i dag – blitt enighet om å utvide FN-styrkenes mandat til å inkludere menneskerettighetsrapportering.

Situasjonen i Vest-Sahara gir grunn til bekymring. Det rapporteres jevnlig om menneskerettighetsbrudd, spesielt knyttet til forsamlings- og organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. Det skal ikke herske tvil om at Norge ikke aksepterer slike brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

FN har lenge jobbet for å få fram løsninger, og FNs linje i Vest-Sahara er å tilrettelegge for utøvelse av selvbestemmelsesrett for lokalbefolkningen i dette ikke-selvstyrte området. Norge har konsekvent støttet Sikkerhetsrådets anmodninger om å bidra til å legge til rette for selvbestemmelse for det saharawiske folket og oppfordret partene til å forsøke å finne en rettferdig og varig løsning som kan aksepteres av begge parter, og som er i tråd med FN-paktens formål og prinsipper.

Endringer i det internasjonale landskapet gjør at vi stadig må tenke nytt om våre prioriteringer og om hvordan vi arbeider. Den siste tiden har vi sett at ustabilitet i den økonomiske og politiske situasjonen i Europa har ført til økende menneskerettighetsutfordringer i våre nærområder. Derfor kan det godt være riktig, som interpellanten adresserer, at vi vurderer om det er mer Norge kan bidra med i denne konflikten, slik det også er viktig for oss å støtte opp under EUs nabolagspolitikk, som skal bidra til økonomisk, politisk og sosial utvikling sør for vår felles Schengen-grense. Som Schengen-medlem har Norge sin sørlige yttergrense i Middelhavet, og situasjonen i det nordlige Afrika kan fort være en sikkerhetstrussel også for oss. Det nordlige Afrika, Marokko og Vest-Sahara er også en del av vårt nabolag.

I FNs menneskerettighetsråd har vi fulgt opp hvordan Marokko håndterer menneskerettighetsspørsmålene i Vest-Sahara. Sist Marokko gjennomgikk en landhøring i MR-rådet, oppfordret Norge Marokko til å sikre forsamlings- og organisasjonsfrihet for den saharawiske befolkningen. Norge anbefalte også at Marokko inviterte FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere og FNs spesialrapportør mot tortur til å gjennomføre landbesøk. Marokko har de siste årene gitt tilgang til flere internasjonale menneskerettighetsmekanismer, og spesialrapportøren mot tortur gjennomførte et landbesøk i Vest-Sahara i 2012. Siden den gang har også FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avlagt besøk i Vest-Sahara, og den gruppen skal, så vidt jeg vet, avlevere sin rapport til FN i løpet av våren.

Dette bidrar til å få fakta på bordet om MR-situasjonen i Vest-Sahara. Det er også i tråd med FNs generalsekretærs rapport, som understreker behovet for uavhengig og selvstendig overvåking av situasjonen i Vest-Sahara, både i marokkanskkontrollerte områder og i leirene i Algerie, som også Marit Nybakk nevnte.

Mye av vårt MR-engasjement i Vest-Sahara skjer gjennom dialog med de berørte partene. Norge vil fortsette å arbeide for at partene samarbeider med FN om å gjennomføre tiltak for å bedre situasjonen for lokalbefolkningen i Vest-Sahara, som vi hørte utenriksministeren redegjorde for. Det er også slik at det, som vi hørte, kun vel er Nederland og Norge som fraråder – i vårt tilfelle med hensyn til norsk næringsliv – å etablere seg i Vest-Sahara. Ikke minst for nettopp å forhindre at norsk næringsliv direkte eller indirekte medvirker til folkerettsbrudd, har man fra norsk side lagt vekt på dette, og, som utenriksministeren sa, for ikke å legitimere heller.

Jeg er veldig glad for utenriksministerens svar og forsikring om Norges holdninger til saharawienes rettigheter og intensjoner om ytterligere å følge med på MR-situasjonen i Vest-Sahara.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:43:38]: Kristelig Folkeparti har i en årrekke støttet saharawienes kamp for selvbestemmelse og uavhengighet. FN regner Vest-Sahara som et uløst kolonispørsmål. I en avkoloniseringsprosess må territoriets folk få mulighet til selv å velge om de vil bli uavhengige. Den muligheten må de få i en folkeavstemning, der folket selv kan velge mellom uavhengighet og andre alternativer.

Norge må ha en klar holdning i Vest-Sahara-spørsmålet. Vi må støtte FNs arbeid med å finne en løsning. Vi må være tydelige på at Marokko må godta tidligere inngåtte avtaler om folkeavstemning. Marokkos behandling av Vest-Sahara er i strid med folkeretten. Vi må ikke la dette bli glemt. Derfor vil jeg takke representanten Trine Skei Grande for at hun reiser denne interpellasjonen, og utenriksministeren for et godt svar.

I dag er deler av Vest-Sahara fortsatt okkupert av Marokko. Folkets legitime rett til selvbestemmelse er ikke innfridd. Halve befolkningen bor i flyktningleirer i Algerie. Der er situasjonen prekær. De humanitære konsekvensene av den uløste konflikten er store.

Norske forskere fra Høgskolen i Oslo og Akershus har i et tiår drevet ernæringsforskning i flyktningleirene som del av et bistandsprosjekt drevet av Kirkens Nødhjelp. Forskerne har avdekket at mangelsykdommer er utbredt, særlig er det vanlig med anemi blant kvinner og barn.

Hvert år understreker FNs høykommissær for flyktninger at de trenger ytterligere internasjonal assistanse for å oppfylle sitt mandat til å hjelpe disse flyktningene. I sin siste rapport om Vest-Sahara til Sikkerhetsrådet skrev FNs generalsekretær Ban Ki-moon at det haster med finansiering av høykommissærens programmer i Algerie.

Regjeringa har i mange år samarbeidet med Kirkens Nødhjelp om prosjekter i flyktningleirene. Mange drar nytte ikke bare av prosjektenes ernæringsbistand, men av de ernæringsstrategiene som Kirkens Nødhjelp utvikler i samarbeid med lokale saharawiske myndigheter. Fra Kristelig Folkepartis side ber vi regjeringa videreføre og styrke støtten til Kirkens Nødhjelps programmer.

Spania sørget ikke for en korrekt avkolonisering av området idet Franco døde. Derfor er det betydelig engasjement for Vest-Sahara-saken i det spanske folk. Spansk sivilsamfunn har gjennom årtier gitt bistand som har utfylt mangler i den multilaterale bistanden. Også Kirkens Nødhjelp fyller en sånn funksjon. Finanskrisen i Spania har de siste årene ført til at bistanden fra Spania har blitt betydelig redusert.

I denne situasjonen er det særlig viktig at Norge øker sin innsats i flyktningleirene. Siden det nå skjer en omlegging i Utenriksdepartementet, vil Kristelig Folkeparti spesielt understreke betydningen av å passe på at den humanitære støtten til Vest-Sahara ikke faller ut.

Tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten tok opp Vest-Sahara-saken i Stortingets spørretime i 2010. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre bekreftet da at Norges frihandelsavtale med Marokko ikke gjelder varer fra Vest-Sahara. Denne holdningen har også andre nordiske land og USA. Siden starten av 2000-tallet har det vært Norges holdning at vi ikke inngår avtaler med Marokko som legitimerer Marokkos krav på Vest-Sahara. Det er jeg glad for at utenriksministeren har slått fast i dag.

Jeg nevner også dette fordi EU har en annen holdning, hovedsakelig fordi Frankrike og Spania klarer å tvinge gjennom sine posisjoner i EU-systemet. Som resultat av dette vil EU starte opp igjen fiskerier i Vest-Sahara for første gang på flere år. Et stort mindretall i EU-parlamentet markerte nylig sin motstand mot dette. Også fra norsk side bør vi protestere mot EUs framferd. Å betale Marokko en milliard kroner for å fiske utenfor Vest-Sahara undergraver FNs fredsarbeid. Jeg vil derfor til slutt bruke anledningen til å spørre om ikke også utenriksministeren mener dette er i strid med så vel folkeretten som havretten.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:48:21]: Lat meg fyrst òg få takke interpellanten, som det heiter, for eit veldig godt innlegg og ein god gjennomgang av situasjonen i Vest-Sahara, som eg trur eg kan slutte meg heilt og fullt til. Eg synest òg det var eit godt svar frå utanriksministeren, som klart gjorde greie for det eg oppfattar som ganske fastsette norske posisjonar, og viste til noko av det arbeidet vi er inne i.

I tillegg til at det er ein heilt meiningslaus okkupasjon som ikkje har nokon internasjonal støtte, er det òg ein veldig alvorleg menneskerettssituasjon. Når det gjeld å få utvida MINURSO-mandatet – som Marokko no motset seg, men som eigentleg kunne ha ein del støtte, og faktisk kunne vere veldig meiningsfylt og viktig i den noverande situasjonen – oppfattar eg det som veldig viktig om vi kan prioritere å arbeide med det på kort sikt framover.

Elles er det ein liten refleksjon eg vil knytte til det. Nokon konfliktar i verda er utruleg vanskelege å løyse fordi det er så veldig sterke stormaktsinteresser knytte til dei, og dei får så enorm merksemd på grunn av det, medan andre er vanskelege å løyse fordi det er så få stormaktsinteresser knytte til å gjere noko med dei, og dei får så lite merksemd på grunn av det. Vest-Sahara er i den situasjonen at dersom ein del tyngre land, eller land med sterkt engasjement, som Noreg, kanskje brukte ein del meir ressursar, ville ein faktisk kunne bevege seg framover i den konflikten, leggje sterkare press på det. Så det kan vere grunn til å spørje seg om ikkje Noreg skulle leggje større vekt på og større tyngd i den breie, tverrpolitiske einigheita vi òg har om våre posisjonar i konflikten. Det er ei rekkje ting som er tekne opp her som vi kunne gjere, men det eg trur eg har lyst til å bruke taletida mi på, er det sporet som ein mest openbert ser, der vi kunne spele ei rolle utover det vi gjer i dag, og det er på det økonomiske området.

Aker Solutions har levert utstyr for anslagsvis 300 mill. kr til eit boreskip som skal brukast i boringa utanfor kysten der. Aker Solutions har erkjent det, og bedyra at dei ikkje hadde aning om det då dei leverte utstyret. Leiaren for Støttekomiteen for Vest-Sahara, Erik Hagen, meiner at det var opplagt at skipet skulle brukast der, men lat det liggje. Det er gjort, og det er ei alvorleg sak.

Så er det òg slik at fiskeselskapet Sjøvik frå Midsund har fiska i området sidan 2006, og sist eg var borti saka, sa dei at dei ikkje hadde tenkt å trekkje seg ut.

Så har vi den situasjonen at det amerikanske energiselskapet Kosmos Energy planlegg prøveboring i år, og at Statens pensjonsfond utland er ein av dei 20 største eigarane i selskapet. Vidare har det franske oljeselskapet Total verksemd i Vest-Sahara, og Etikkrådet har varsla at dei vil vurdere om det franske oljeselskapet Total burde vere der.

Eg kan tenkje meg å spørje utanriksministeren om eller utfordre han på om det er tenkjeleg at Noreg kanskje økonomisk sett kan gå litt tyngre til verks her. Her kan vi ha ein serie verkemiddel. Når det gjeld dei norske selskapa, meiner eg vi burde vurdere om ikkje i alle fall norske myndigheiter burde ta opp spørsmålet med dei, informere dei om den internasjonale situasjonen og om den norske haldninga, setje seg ned, innkalle til møte. I eit delvis statseigd selskap som Aker Solutions kan vi meir direkte forvente det, men det er òg mogleg å ta den typen initiativ overfor andre selskap.

Eg vil halde fast ved at det er Etikkrådet som skal gjere sine grundige vurderingar og uttrekk, men det er klart at regjeringa har moglegheit til å be Etikkrådet prioritere visse saker ut frå visse føresetnader. Eg kan tenkje meg å spørje utanriksministeren om ikkje han kan tenkje seg å be om at slike saker vert vurderte raskt, og at ein skal leggje stor vekt på å få fram avgjerder frå Etikkrådet. Mi erfaring er at få ting har så stor internasjonal merksemd som Petroleumsfondet, og det kan spele ei rolle.

Så vil eg heilt til slutt seie at det var bl.a. den vesle foreininga Støttekomiteen for Vest-Sahara som tidlegare i år sette dette på dagsordenen i media gjennom å kome med desse opplysningane. Og kva veit eg – kanskje er det òg slik at dei har kontakta fleire enn meg, f.eks. interpellanten, og dermed indirekte bidrege til at saka kjem opp her. Eg seier det fordi vi har veldig mange av denne typen organisasjonar i Noreg, som bidreg til debatt og kunnskap om slike spørsmål. Dei er i stor grad tufta på friviljug grunnlag, men mange mottek i tillegg informasjonsstøtte – ei stønadsordning eg tidlegare har teke opp her, og som kan vere litt irriterande for politikarar kanskje av og til, men som er svært viktig for å spreie kunnskap og sørgje for debatt og få fram denne typen saker som elles får lite merksemd.

Trine Skei Grande (V) [13:53:54]: Jeg er veldig glad for at en av de glemte konfliktene i verden, en av dem som Venstre ofte prøver å nominere til fredspris for å løfte dem opp på dagsordenen, ikke er glemt i denne salen. Jeg er glad for at så mange partier valgte å være med i debatten.

Jeg er også glad for at det virker som om man er ganske enige om hva tiltakene bør være. Jeg må bare bemerke representanten Solhjells lille finte om informasjonsstøtten på slutten, som jeg syns var passende å legge inn akkurat her. Det er klart at engasjementet vi har, handler om at vi både har tillitsvalgte i eget parti som også er engasjert i sånne grupper, og at sånne grupper over tid bygger nettverk og sørger for at norske politikere er oppdatert på temaer som kanskje ikke er på førstesidene av avisene. De gjør en imponerende god jobb, og har god faglighet i veldig mye av det de gjør.

Jeg tror at hvis statsråden nå skal gå hjem og lage en gul lapp på kontoret sitt som har overskriften Vest-Sahara, tror jeg arbeidslista på den gule lappen er ganske klar: Vi må få MINURSOs mandat utvidet til menneskerettsrapportering. Jeg syns at Kristelig Folkepartis poeng om havretten og EU også er ganske viktig. Det er et viktig poeng for Norge at vi løfter havrettens prinsipper høyt. Det kan gi rekyl for Norge hvis vi ikke klarer å sørge for at det internasjonale samfunnet faktisk løfter det på en prinsipiell og god måte. Videre mener jeg at vi bør sørge for å utvide vennegruppa til noen som vet hva det betyr å være i koloni og har kommet seg ut av det. Og det siste punktet er hvordan vi aktivt skal få andre land, som utenriksministeren tok opp, til å bruke den samme frarådingspolitikken overfor Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara som vi har, men også at vi klarer å få de store oljesatsingene til ikke å være norskinitiert eller levert med norsk teknologi.

Tidligere bedrifter som har kommet i vanvare for å opptre i dette området, har ofte følt at forbrukermakten har slått tilbake på dem. Noen av dem har oppgitt verken politisk press eller fraråding fra UD, men det at kundene faktisk ikke vil kjøpe produkter som de vet kommer fra okkupert område. Kanskje skal vi utgjøre den forbrukermakta vi også, som nasjon, overfor de store selskapene som nå er på oljeområdet.

Jeg vil takke for debatten, og håper at utenriksministeren har den samme gule lappen som jeg har når dagen er omme.

Utenriksminister Børge Brende [13:57:19]: Jeg kan forsikre representanten Skei Grande om at etter dagens interpellasjonsrunder er mitt kontor fylt med gule post it-lapper! Det er mange viktige ting som skal følges opp – også situasjonen i Vest-Sahara.

Til de konkrete spørsmålene vil jeg igjen understreke at ettersom Marokko ikke utøver internasjonal anerkjent suverenitet over Vest-Sahara, har de i utgangspunktet ikke rett til å utnytte områdets ressurser som om det var deres egne. Ressursutnyttelse må skje i tråd med lokalbefolkningens egne ønsker og interesser og komme dem til gode. Dette er og må være basisen for EU-lands agering i dette området. Dette er internasjonale retningslinjer.

Norge har fulgt anbefalingene fra FN om å avstå fra utnyttelse av naturressurser dersom dette ikke kommer lokalbefolkningen i området til gode. Og vi har frarådet norsk næringsliv å operere i Vest-Sahara. Dessverre har vi kun fått støtte av Nederland i Europa til å innta samme holdning, men vi jobber med å synliggjøre dette overfor flere land.

Når det gjelder denne vennegruppen, er den i utgangspunktet, så vidt jeg har forstått, en lukket gruppe. Men vi kan selvsagt se på om denne gruppen er interessert i å utvide med medlemskap også i land som inntar den holdningen som Norge gjør i Vest-Sahara-spørsmålet.

Når det gjelder de ulike selskapene som ble nevnt, vil jeg bare si to ord knyttet til Aker Solutions. Jeg forventer, og det gjelder de andre selskapene også i og for seg, at norske selskaper gjør seg kjent med frarådinger mot å drive næringsvirksomhet i Vest-Sahara. De aller fleste norske selskapene gjør det. De viser selvsagt til at det bare er Nederland og Norge som har en slik fraråding i Europa, men vi er klare på det.

Jeg merker meg også at Aker Solutions har gitt uttrykk for at de ikke ville ha inngått den aktuelle avtalen dersom de hadde vært kjent med at utstyret skulle brukes til oljeleting utenfor Vest-Sahara. Det synes jeg er viktig. Til flere av de poengene som er tatt opp, skal vi påse at norsk næringsliv løpende er gjort kjent med den frarådingen som ligger til grunn for norsk politikk.

Når det gjelder mandatet til MINURSO – FN-styrken – skal vi følge opp det fremover, og vi kan gjerne ta en ekstra, ny runde for å forsikre oss om at vi får bredere støtte neste gang for at menneskerettigheter kan komme inn i mandatet. Men Sikkerhetsrådet og faste medlemmer står selvfølgelig fritt til å nedlegge veto hvis de ikke er enig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.

    

Topp




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -