Forsiden          Publikasjoner          Om Støttekomiteen          Støtt oss          Kontakt oss          Bli medlem av Støttekomiteen     









Artikkelarkiv 2017
Artikkelarkiv 2016
Artikkelarkiv 2015
Artikkelarkiv 2014
Artikkelarkiv 2013
Artikkelarkiv 2012
Artikkelarkiv 2011
Artikkelarkiv 2010
Artikkelarkiv 2009
Artikkelarkiv 2008
Artikkelarkiv 2007
Artikkelarkiv 2000-2006





ARTIKKELARKIV 2008


Østlandets Blad: 24 grader, og sokker og genser!
Skijenta Andrea Sjøberg Aasgaard trives som engelsklærer i Sahara. Dette er hennes tredje reisebrev fra de vest-saharawiske flyktningleirene. Les i Østlandets Blad, 6. desember 2008.
Publisert: 14.12 - 2008 17:19Printerversjon    
Se Andreas bilder fra flyktningleirene i Østlandets Blad
6. desember 2008

LAAYOUNE/ ALGERIE: Det har nesten gått to måneder siden jeg forlot den trygge og behagelige tilværelsen i Ski for å jobbe som frivillig i Laayoune flyktningleir i Algerie. Nå tenker jeg ikke "Wow", hver gang jeg beveger meg utendørs lenger og ser de gule små sandhusene, de grønne teltene og kvinnene i fargerike klær. Jeg vier sjelden en tanke på at jeg bor isolert midt i ørkenen, 800 km til nærmeste algeriske by. De vest-saharawiske flyktningene har bodd i leirene i over 33 år og leirene er som små byer i ingenmannsland.

Tett på.
Jeg og de to andre norske frivillige lever som flyktningene: Vi bor i en saharawisk vertsfamilie, sover på gulvet sånn som de gjør, spiser deres mat og går i deres klær. Vår første vertsfamilien var en typisk saharawisk familie med to små barn. Resten av storfamilien med besteforeldre, tanter, onkler og kusiner bodde i nabohusene og teltene. Nå bor vi hos en familie med skilt mor og barn som studerer utenlands. Storfamilien bor i nabohusene. Privatliv eksisterer ikke og for sahrawiene virker vårt behov for privatliv merkelig. Fra første dag i leiren, har jeg gått rundt i den lokale klesdrakten, kalt Melhefa. Det er et stort tøystykke knyttet opp ved den ene enden og så snurret rundt hodet. De første dagene løp alltid seks-syv årringer rundt meg og rettet på meg hver gang Melhefaen skled av hodet – og det gjorde den ganske ofte. Nå har jeg blitt vant til Melhefaen og jeg ville aldri gått utendørs i leiren uten den. Jeg må innrømme at det er veldig behagelig å dra på seg Melhefaen hver morgen uten å tenke på at håret er fett og at jeg bruker den samme buksen for femte dag på rad. Når alle klær må vaskes for hånd, gjelder det å redusere klesvasken så mulig som mulig.

På sparket.
Et liv som frivillig i en saharawisk flyktningleir, kan aldri bli et liv med rutiner. Flere ganger har vi rundt midnatt blitt fortalt at vi har et møte dagen etter... Vi har blitt vant til å ta ting på sparket. De eneste rutinene i livet vårt er basert rundt engelskundervisningen: Fem ganger i uka underviser vi ved en yrkesskole for jenter fra 16 år og oppover, kalt "Olaf Palme". Byggingen ble finansiert av Sverige i 1989. Det er bare et halvt år siden jeg satt på skolebenken og pugget engelske gloser. Nå skal jeg selv fungere som engelsklærer for tre klasser med elever som ofte er eldre enn meg. Naturligvis har jeg ingen autoritet i klasserommet. Elevene er vant til en annen læringskultur enn den norske. Alt går bra så lenge jeg står ved tavlen og dikterer. Problemene starter når elevene skal gjøre noe kreativt, sånn som miming eller gruppearbeid. Den største utfordringen er riktignok mangel på et felles språk. Mange av elevene mine snakker bare arabisk og det gjør absolutt ikke jeg. Hvordan underviser man når man ikke kan kommunisere med elevene? Den utfordringen møter jeg daglig. Løsningen er utrolig mye miming og kroppsspråk. Heldigvis snakker mange av elevene spansk og det hjelper.

Skravler.
Målet med prosjektet jeg deltar på er også å starte aktiviteter for ungdom i leiren. Det er blitt vanskeligere enn vi trodde. Det finnes lite kultur for arrangering av ungdomsaktiviteter her og også få ressurseier til å utvikle det. Da vi sa vi ville organisere sportsaktiviteter, endte det opp med at det ble arrangert volleyball for oss norske istedenfor. Når ungdom skal være sosiale her, møtes de i teltene til hverandre, skravler og lager te. Derimot finnes det mange tilbud for barn i leirene, f.eks. speideren og fritidsklubber. Istedenfor arrangering av egne aktiviteter, har de vi tre frivillige fått møte mange organisasjoner, besøkt skoler og fått samlet inn barnetegninger og historier skrevet av ungdom i leiren.

Hvit er vakkert.
Hele tiden får jeg høre: "Du er så pen". Etter ikke å ha tatt meg en ordentlig dusj eller sett meg i speilet på to måneder, kan jeg ikke si at jeg tror den påstanden. Men til tross for dette glir jeg rett inn i skjønnhetsidealet i leirene: Idealet er hvit hudfarge og ikke alt for sylslank kropp. Jentene her har derimot solbrun hudfarge, slanke kropper og høye skinnben. Smellvakre etter våre perspektiver. Når mange av de Saharawiske jentene beveger seg utendørs, viser de bare øynene. De surrer ansiktet sitt inn i en turban, tar på seg sokker i sandalene og vanter på hendene. Dette gjør de også i den glohete sommervarmen. Tildekningen skyldes ikke en ekstrem form for islamisme, som i tidligere talibanstyrte Afghanistan. Derimot skyldes det jentenes kamp for å være hvit. Ofte ser vi jenter med en grå krem i ansiktet, som visstnok skal gjøre huden deres hvitere. På en kvinnekonferanse i naboleiren Smara, tok de nylig opp problemet med kremen. Den er kreftfremkallende. På konferansen kom det også frem at noen jenter i leirene misbruker piller, som gjør at de legger på seg kraftig. Slik kan de oppnå skjønnhetsidealet i det saharawiske samfunnet: Overvektighet. Mange av jentene som var tilskuere på denne konferansen, reagerte med vantro når dette tabubelagte emnet ble tatt opp. De ville ha alternativer til kremen og pillene!

Strømmen.
Mangel på elektrisitet er en utfordring med livet her. Når det er overskyet, fungerer ikke solcellepanelene og vi får ikke ladet opp mobiltelefonene våre. Skolen jeg underviser på har generator. Hver morgen tar jeg med meg PC til skolen og håper at strømmen vil være skrudd på slik at jeg kan skrive artiklene hjem til ØB. Jeg blir like skuffet hver gang. Nylig kom det en stor delegasjon fra det algeriske militæret på skolen. Da ble strømmen skrudd på for første gang i løpet av det skoleåret.

Ikke bare-bare.
Noen dager er livet som frivillig i leiren tungt. Noen dager funger selv ikke miming og kroppsspråk i engelsktimene. Andre dager får jeg nok av at jeg aldri kan gå utendørs uten å få masse oppmerksomhet og kommentarer. Barna i leiren roper alltid etter oss på spansk: "Hola, gi meg karameller, gi meg godteri". En dag da jeg ble matforgiftet og det eneste jeg ville spise, var potetgull (noe som ikke finnes i leirene) fikk jeg lyst til å hoppe på første fly ut av ørkenen. Men magen ble bedre, og jeg ble igjen smittet av sahrawienes varme og styrke. Tross utfordringene føles frivillig arbeid i flyktningleiren meningsfullt.

Jeg er allerede sterkt påvirket av kulturen her i flyktningleiren. Jeg har begynt å se frem til festdagene med bare hvitt brød og kamelkjøtt, og jeg har tenkt å bytte ut sengen mi hjemme i Norge for å sove på gulvet. Jeg har begynt å bruke sokker og genser i 24 varmegrader. Jo da. Oppholdet her vil prege meg for livet!


    

Topp




NO  NO EN ES FR

Størstedelen av landet Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Siden da har flertallet av befolkningen bodd i flyktningleirer i Algerie. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal innfris.




Registrer deg for vårt nyhetsbrev:




Støttekomiteen for Vest-Sahara, , - :
Bank: Kontonr 9857.05.48999 - Org.nr: 987 378 352 -