Oversatt fra den marokkanske ukeavisen ‘Le Journal Hebdomadaire’ nr. 273 14-20 oktober 2006

A. Haidar: «Hva angår menneskerettighetene er jeg for retten til selvbestemmelse. Hva angår saken er jeg for uavhengighet»

Det er en svært vakker kvinne som kommer ut fra hovedkvarteret til Fondation France-Libertés i Paris hvor hun har blitt mottatt av Danielle Mitterand, enken etter den franske presidenten. Kledd i jeans, støvler og en skjorte som hun har dekket med en melhfa -et tradisjonelt plagg for de saharawiske kvinnene- Aminatou Haidar er på gjennomreise i Frankrike som en del av sitt internasjonale tokt. Underveis har hun blant annet besøkt USA, Sverige, Sør-Afrika, Spania og Italia. 

I en alder av 40 år har Amanitou Haidar posisjonert seg som en av lederne for den nye generasjonen av militante saharawier som bor i Vest-Sahara. Hennes engasjement fokuserer på to internasjonalt oppsiktsvekkende saker: bruddene på menneskerettighetene i Vest-Sahara som jevnlig tas opp av forskjellige NGO og retten til selvbestemmelse for saharawiene, støttet av FN. Enn hvor kynisk det enn kan høres ut, Aminatou Haidar sin legitimitet skyldes i stor grad… Marokko, som serverte henne den på sølvfat. I første omgang ved å bortføre henne sammen med 70 andre 21. november 1987 i Laâyoune, dagen før et besøk fra en FN-delegasjon. Hun blir ikke løslatt før etter 3 år og 7 måneder og sitter det meste av denne vilkårlige frihetsberøvelsen med bind for øynene i hemmelige fengsler. Ved flere anledninger blir hun torturert (slag, elektriske sjokk, bundet til planke), spesielt i hovedkvarteret til kompaniet for mobile intervensjoner (Compagnie mobile d'intervention CMI) i Laâyoune. Den 17. juni 2005, mens hun deltar i en demonstrasjon i Laâyoune, blir Aminatou Haidar på nytt anholdt. Grunnet skader under arrestasjonen, blir hun nødt til å få sydd 12 sting i hodet. Hun dømmes i desember 2005 til syv måneder fengsel på grunnlag av diverse siktelser, flesteparten knyttet til deltagelse og oppmuntring av voldelige protester. I påvente av rettssaken i et fengsel i Laâyoune, sammen med andre saharawiske aktivister, alle støttet av Amnesty International, gjennomførte hun en sultestreik som varte i 51 dager. Aminatou Haidar ble sluppet fri den 17. januar 2006. 

Under sitt opphold i fengsel ble hun av det europeiske Parlamentet tildelt den prestisjetunge prisen for menneskerettigheter Andreï Sakharov. Marokko har etter dette gitt henne tilbake sitt pass. Noe som tillater henne å gjøre seg til talskvinne for saharawienes rett til selvbestemmelse rundt om i hele verden.. Hennes budskap er ikke tvetydig, bortsett fra på ett punkt: Front Polisario. På den ene siden understreker hun inngående at hun ikke er medlem, dermed unngår hun å måtte kommentere uenighetene innad i frigjøringsbevegelsen eller å bli identifisert med den aktuelle kursen de er i ferd med å ta. På den annen side benytter hun seg av den internasjonale logistikken til Polisario for å bringe frem sitt budskap. Dette avslører den kommende maktkampen mellom den gamle grupperingen i Tindouf og de unge fremadstormende i Vest-Sahara.


- På bare få år har man sett en ny generasjon unge saharawiske aktivister dukke opp, som både du og Ali Salem Tamek tilhører. Hvordan ble denne nye generasjonen født?
I realiteten så vi dagens lys i 1994 når vi begynte å jobbe med problematikken rundt menneskerettighetene for å forklare til omverdenen under hvilke forhold saharawiene levde. Ingen kjente til hva som skjedde, tatt i betraktning plasseringen av militære tropper og tilhørende i denne regionen i 25 år. Vi begynte å banke på døren til marokkanske og internasjonale NGO for menneskerettigheter. I Marokko var de eneste som åpnet for oss den marokkanske organisasjonen for menneskerettigheter (AMDH). I denne nye generasjonen deltar flere saharawier som satt fengslet i Hassan II’s straffeanstalter og hemmelige fengsler og som ble frigjort i 1991. Det er også mitt tilfelle. Vi bestemte oss for å oppklare skjebnen til de som aldri kom ut igjen og for å få dømt de ansvarlige for disse forbrytelsene. Ennå i dag er over 500 saharawier stadig meldt savnet.

- Hva er dine politiske krav, spesielt med tanke på fremtiden for Vest-Sahara…?
Vi forlanger respekten for våre elementære rettigheter, som for eksempel, friheten til gjenforening. Vi forlanger dessuten respekt for internasjonal lov, nærmere bestemt vår rett til selvbestemmelse.

- Er du for selvbestemmelse eller uavhengighet for Vest-Sahara?
Som forsvarer av menneskerettighetene er jeg for retten til selvbestemmelse. Som saharawisk statsborger og militant er jeg for uavhengighet. Hvis saharawiene velger selvstyre [etter marokkansk modell] forlater jeg Vest-Sahara.

- Som saharawisk aktivist, under hvilke forhold jobber du i Vest-Sahara?
For å motarbeide oss prøver stadig de marokkanske myndighetene å skremme: forbud mot utreise, konfiskering av pass, urimelige oppsigelser, tilfeldige arrestasjoner, konfiskering av kjøretøy, omplassering av saharawiske funksjonærer til nord i Marokko, press mot våre nærmeste og folk vi besøker, stopp i lønningene. Jeg var ansatt i kommunen i Boujdour siden 2000 og de stoppet å utbetale meg lønn i 2005.

- Men du fikk tilbake passet ditt…
Jeg fikk det igjen i mai 2005, etter femten år med konfiskering, takket være Amnesty International som utøvet press på de marokkanske myndighetene. Jeg leverte også en klage til den administrative domstolen i Agadir som gav meg medhold. Tilslutt, under besøket fra medlemmer i det statlige amerikanske byrået for menneskerettigheter, tok vi opp dette problemet med pass.

- Hva tenker du om det marokkanske prosjektet for selvstyre?
Det interesserer meg ikke å snakke om det fordi saharawiene er sterkt knyttet til sin rett om selvbestemmelse. Et folkeopprør startet i Vest-Sahara den 21. mai 2005 og varer fortsatt i dag. Marokko ønsker å skjule denne realiteten men det bekrefter at vi ikke ønsker noe annet enn vår rett til selvbestemmelse. Hvis Marokko anser at saharawiene som bor i Vest-Sahara ønsker å være marokkanere og de som bor i Tindouf ønsker uavhengighet, hvorfor forhindrer de da en delegasjon fra det europeiske Parlamentet å besøke Vest-Sahara?

- Hva med Corcas?
Jeg ytrer ingen interesse i Corcas og betrakter kun Front Polisario som vår representant.

- Den aktuelle retningen til Front Polisario er disputert Tindouf-leiren (jfr. introduksjon). De anklager spesielt Mohamed Abdelaziz å legge beslag på all makt. Hva er din mening?
Jeg er ikke medlem av Front Polisario og jeg har aldri befunnet meg i leirene i Tindouf. Jeg har derfor ingen kritikk eller kommentar å komme med.

- Men du anser Front Polisario som den eneste representanten for saharawiene?
Ja.

- Hvordan arter sameksistensen seg mellom saharawier og marokkanere i Vest-Sahara?
Mange marokkanere har etablert seg i Vest-Sahara og man regner nå at det er ni marokkanere per saharawi. Vi er åpne og tolerante. Takket være vår kultur, har vi klart å tilpasse oss våre marokkanske brødre og opprettholder et godt forhold til dem. Det har for øvrig aldri vært et mord på en marokkaner av en saharawi fordi vi ikke har noe hat rettet mot det marokkanske folket. Vårt problem er med det marokkanske regimet.