En ny master i historie, ved Universitetet i Bergen, viser hvordan Marokko først krevde selvbestemmelse for saharawiene, og deretter snudde. Marokko hadde gjennom i årene 1972-1976 hatt "forskjellige oppfatninger", skriver nybakt historiker Christian Grindheim. Les oppgaven her.
Oppgaven "Fra avkolonisering til ny-kolonisering - Vest-Sahara i FN 1972-1976" dokumenterer Marokkos retorikk i FN-organer på midten av 70-tallet, i årene før og etter at de okkuperte området.
Last ned oppgaven her. "Vi har sett at Marokko i 1972 mente uavhengighet burde bli gitt Vest-Sahara så snart som mulig", skriver Grindheim i konklusjonen.
"Vi har også sett at Marokko i 1974 kritiserte Spania for ikke å gjøre nok for å sikre at folkeviljen i Vest-Sahara skulle bli hørt. Vi så at i samme år la Marokko frem sitt krav om landområdet og ville prøve saken for ICJ. Vi har også sett Marokko igjen kritisere Spania i 1975 for å gjøre det umulig å avholde en folkeavstemning på grunn av Spanias militære nærvær. Senere samme år har vi sett at Marokko mente selvbestemmelse ikke var nødvendig på grunn av at ICJ hadde slått fast at det fantes bånd mellom Marokko og Vest-Sahara. Samtidig mente Marokko at denne selvbestemmelsen allerede var utført da flere representanter for lokalbefolkningen hadde avlagt ed for den marokkanske tronen", står det i oppgaven.